Jeg vil ha en liten hund – på tallerkenen

Mat, mat og atter mat. Er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke sulter i hjel her i Midtens Rike. Vi dytter i oss frokoster, lunsjer, mellommåltider bestående av kinesiske rariteter i fancy innpakning som oftest sier fint lite om innholdet, og overdådige middager der hele klassen er samlet ved det runde bordet som er så typisk Kina. Nudler, både kokte og friterte, dampkokt brød, dumplings, vårruller, kinesiske pannekaker, fisk, hot pot,  kokt kjøtt, grønnsakswok, friterte boller og en uendelig rekket med annet snadder. Jeg drukner i mat, men matopplevelsene her i Kina er utelukkende spennende og interessante, og det fordi de er så annerledes fra det jeg er vant til hjemme i Norge. Ikke nok med at selve rettene og innholdet er forskjellig, og at alt spises med pinner (har forøvrig blitt en helt med spisepinnene), men også fordi du ikke har en matrett som er bare din; her bestiller man en hel del retter, også spiser alle litt av alt. Det er i grunn ganske så kjekt da det betyr at du kan teste 1/5 av menyen på en kveld, og at du ikke ender opp med en matrett som rett og slett smaker høgg. Gøy er det også at det er stor variasjon i det kinesiske kjøkkenet mellom regionene og folkegruppene i landet. For en på reisende fot betyr det at menyen stadig endres, og en rekker ikke å gå lei før noe nytt står på bordet. Ordtaket er oppbrukt, men forandring fryder, faktisk.

20140301-dsc08365

Her i Kina kan man få servert så mangt. I dette langstrakte og vide landet, er det ikke uvanlig med en matkultur der så mye som mulig av dyret blir utnyttet og spist, og at dyr og planter som for oss ikke er mat, tilberedes og spises. Kokt rapsstengel er et godt eksempel på akkurat det. Med mer enn 1,35 milliarder munner å mette, og en rekke sultkatastrofer bak seg (senest i 1958-1961 under “det store spranget” ledet av formann Mao, der noe som 30 millioner døde av sult, og enkelte tød til kannibalisme for å overleve), er ikke dette akkurat unaturlig dersom ingen skal gå sultne til sengs. For oss i Norge der mat som lungemos og blodklubb ikke lenger er hverdagskost, og med økonomi til å være selektive og til å kaste så ufattelig mye brukbar mat i søpla, kan dette by på krasj. Dette er landet der vårt dyrebilde skapt gjennom barndommens disneyfilmer fort kan gå i tusen knas, det vi anser som hus- og skadedyr blir kjøttstykket i wokken, og her vil du kanskje ikke kjenne igjen en eneste matrett fra den lokale “Kina”-restauranten som kanskje viser seg ikke å være så kinesisk likevel. Av de heller rare tingene på kinesiske spisekart kan du finne; katt, rotte, helkokte høns, kyllingføtter, tusenårsegg, fermentert tofu og også hund.

20140303-dsc08633

Årets Kinaklassen har uten tvil mange modige og nysgjerrige sjeler i matveien, og dette skulle by på en svært spesiell, riktignok spenstig, kulinarisk opplevelse i Guilin der hund ble slengt i panna. Med verdens største dyrevenn, vegtarianer og kommende veterinær som søster, var dette en farlig vei å gå, men hvor ofte står egentlig hund på menyen? Eventyreren sier enkelt og greit ikke nei til sånt. Så et søskenskap i tynn tråd til tross, til hunderestauranten bar det. I et nokså shady lokale tok det ikke lang tid før hundewokken stod foran oss. Kjøttet minnet litt om oksekjøtt i utseende, men oppi panna var det også bein og deilige tarmer som ble godt frest over en propanbrenner. Labrador, dachs, retriever eller løshund, den første biten ble inntatt, riktignok med noe skepsis. Det skal sies at det ikke var så gæli; litt kraftig, krydret smak, og litt avsmak velvitende om hva som var på tungen. Avsmaken var nok større enn velbehaget, så det ble ikke mye hund i magen den kvelden. Heller ikke annen mat for den saks skyld. I tillegg til hund stod blant annet også tusenårsegg på menyen, og hvis hund var litt ekkelt, så var dette død i konsumerbar form. Nesten i alle fall. For de som ikke helt vet hva tusenårsegg er, så er det konserverte egg som har godgjort seg i vel to uker i basisk løsning. I løpet av denne perioden blir eggehviten gjerne gjennosmiktig, som gelatin i cabaret, og plommen deilig, blågrønn. Smaken levde mildt sagt opp til utseende, og jeg kan med stor sikkerhet si at det neppe blir mer tusenårsegg på meg under denne kinaturen. Lysten til å legge ut på nye mateventyr er likevel fortsatt der, og jeg ser frem til nye overraskelser!

20140304-img_0222

Kan kjenne hundejammer, klynking og logring i magen. 

Sang for anledningen

*For å avlive myten en gang for alle; det er ikke sånn at alle kinesere spiser hund, slange, katt eller liknende. Den som leter skal likevel finne…

Sjefen.

PS: Vi har akkurat forlatt landskapet på bildene i galleriet nedenfor, og befinner oss nå i minoritetens område i Guizhou-provinsen.
Fortsettelse følger…

You may also like...

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *