Freden i vest

Med de kinesiske dynastiers fremvekst og fall har også Kinas politiske hjerte flyttet på seg. Det er dermed ikke sagt at Beijing (bokstavelig hovedstaden i nord) alltid har vært hovedstad, for i det gamle Kina lå tyngdepunktet lengre mot vest. Fra det ærefulle Han-dynastiet (206 f.kr-220 e.kr) som har gitt navn til majoriteten av Kinas befolkning, Han-kineserne, til Sui- og Tang-dynastiet (henholdsvis 581-618 og 618-907) var Chang’an Kinas politiske sentrum. Chang’an (长安) betyr i ordets rette forstand lang fred, men byen er i dag bedre kjent som Xi’an (西安) – freden i vest. I tillegg til å ha vært hjem for keisere, keiserinner, prinser og prinsesser i nesten tusen år, var byen også selve begynnelsen på den berømte Silkeveien som brakte orientenes eksotiske varer den lange og vanskelige karavaneveien til Europa. Som det gamle Kinas politiske og økonomiske hovedstad er det ikke rart at Xi’an en gang var en av verdens største byer, og en smeltedigel der forskjellige kulturer, folkeslag og religioner møttes. I dag er ikke dette annet enn minner fra en svunnen tid, men med en slik epoke bak seg er byen uten tvil en finfin plass for den museumsinteresserte og støvglade hobbyhistorikeren.. Og to norske eventyrere da, såklart.

image_01

Den store villgåspagoden i Xi’an. 

Like før klokken syv tirsdag morgen for to uker siden (henger visst litt etter gitt), rullet vi inn på togstasjonen i Xi’an. Hvis dere leste forrige innlegg trenger jeg kanskje ikke si stort om vårt andre møte med tredje klasse på et kinesisk nattog, men det som likevel kan nevnes er at uten vannmelonfest midt på natten gikk det en hel del bedre enn sist, det til tross for at Mari og jeg endte opp i forskjellige vogner (sete 82 og 83 i henholdsvis vogn 14 og 15? Ikke annet enn rart). For meg skulle dette bli mitt andre møte med Xi’an, og da det forrige var kaldt og grått, og helt klart satte sitt preg på oppholdet, var jeg noe spent. Som sommermøtet med Beijing, ble også opplevelsen av Xi’an en helt annen. Enkelte av aktivitetene var kanskje de samme som i fjor (hva gjør vel det når det er spennende saker?), men med et grønnere bybilde, varmere vær (kanskje litt for drøyt med nærmere 40 grader), og en spenstig fjelltur til det taoistiske fjellet Huashan, et fjell som på grunn av bilder ute på verdensveven av stupbratte trapper, plankeveier rett ut av fjellveggen uten gelender og nærmest vertikale vegger en må klatre opp ved hjelp av kjetting, bare har blitt kjent som crazy mountain, ble det en minneverdig visitt på vår ferd gjennom Midtens Rike.

image_171

Terracottahæren, en del av Qin-keiseren Qin Shi Huang sitt mausoleum like utenfor Xi’an.

Ved ankomst hostellet i sentrum av Xi’an måtte hvile til. Det sies at en god soldat hviler når han kan, men det ordtaket fungerer så absolutt ikke når Kina og tredje klasse på tog kombineres. Etter et par sårt trengte timer på øyet bar det ut på ekspedisjon i den gamle hovedstadens gater, og vi endte snart opp syklende på byens 14 kilometer lange bymur fra Ming-dynastiet (1368-1644). Først den kinesiske mur, deretter en visitt til restene av den gamle bymuren i Beijing, så vandring på bymuren i Pingyao og nå rullende på murstein i Xi’an. Det kan se ut til at Kinas mange murer er temaet for denne reisen, men det skyldes nok heller tilfeldigheter, utforskertrang og aktivitetsglede enn en brennende interesse for kinesiske forsvarsverker og gammel murstein. Litt oversikt over byen fikk vi i alle fall, og det er slettes ikke dumt med vind i håret når gradestokken viser så mye som 36 grader..

image_41 image_51
image1 image_31

Til bildene nederst: Xi’an er kanskje ikke den multikulturelle byen den en gang var, men byen er likevel velkjent for å huse en hel del såkalte Hui-kinesere. Hui-folket er med sine 10,5 millioner en av de største av Kinas 56 etniske grupper, og i motsetning til Kinas ateistiske flertall er folkegruppen tradisjonelt sunni-muslimer. Med sitt eget kvarter i den sentrale delen av byen kan man nærmest tre inn i en annen verden der gatene er fylt opp med boder som selger muslimsk gatemat (ingen gris å få), menn iført hvite hodeplagg, kvinner med sjal og moskér der pagode fungerer som minaret og som i sin helhet minner mer om templer enn noe annet. Helt klart et spenstig sted å utforske, og når man er nysgjerrig i matveien er det mye å sette tennene i. Snacking er spennende når man reiser fra sted til sted som alle har sine egne lokale spesialiteter, og når man har et halvtrangt budsjett er det også bra for lommeboka.

image_21

Det taoistiske fjellet Huashan er et av Kinas fem såkalte hellige fjell, og når man er turglad og befinner seg i nærheten av slike berømtheter kan man ikke gjøre annet enn å at turen innom. Dag to i Xi’an dro vi derfor tidlig avgårde med tog mot fjellet, og vel fremme benyttet vi oss av kinesisk pirattaxi til fjellets billettkontor. Ja, billettkontor, for billet må man ha for å bestige mang et kinafjell, og det koster (hva sier DNT til dette?). Med billetten i hånden satte vi i vei opp mot fjellets topper, og da vi valgte den lange ruten unngikk vi de to småfarlige og nærmest vertikale 50-meter lange partiene som er så veldig, veldig beryktet. Disse satsene har sammen med bilder av de 50 cm brede, gelenderløse plankeveiene som står rett ut av fjellet skapt et skremmende, vilt og, etter min mening, noe misvisende bilde av Huashan på nettet. Plankeveiene er alternative og koster penger å bruke, og da med påtvunget klatreutstyr, og de steile veggene kan fint unngås eller forseres så lenge det ikke er glatt eller for folksomt. Huashan har likevel mange svært bratte og ikke helt ufarlige trappepartier, og er kanskje ikke et fjell for alle og enhver å bestige. Klarer likevel kinesiske, selfieglade damer i ført miniskjørt, blazer, ballerina- eller høyhælte sko å nå toppen (typiske turklær i Kina), så trenger jeg nesten ikke informere om at det også gikk veldig fint for de to eneste turkledde menneskene i fjellet den dagen.

image_43 image_92

Over og ut.

 

 

 

 

You may also like...

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *