En reise på livets elv – I Færøviks fotspor

Er du nordmann og kinaglad har du garantert hørt om Torbjørn Færøvik. Det er ikke usannsynlig at du kjenner til sjefen sjæl selv om du ikke er særlig glad i Kina, for han er en av Norges mest profilerte asia-forfattere, og han skriver til stadighet i aviser som f.eks Dagsavisen eller Aftenposten om kinarelaterte emner. Ikke bare har han skrevet mer faktaorienterte bøker, men og romaner som tar utgangspunkt i egne reiser der han på enestående vis kombinerer egen fortellerteknikk med beretninger om faktiske forhold innen kinesisk kultur og historie. Å lese en bok (Veien til Xanadu) om en reise i Marco Polos fotspor fra Venezia, gjennom Midtøsten til Kublai Khans (Djengis’ barnebarn) sommerresidens kalt Xanadu, rundt 700 år etter at Marco Polo selv angivelig skal ha foretatt reisen, er ikke annet enn inspirerende for eventyreren, og når boken i tillegg byr på god og spennende kinakunnskap, blir det hele enda bedre. Du trenger definitivt ikke være kinafrelst for å like disse bøkene, og nå som 7 av dem nettopp har blitt gitt ut med ny, spenstig innbinding har du en god grunn til å slå til, eventuelt anskaffe det andre eksemplaret av alle sammen for å ha både nytt og gammelt i samlingen. Som Torbjørn Færøvik gikk i den legendariske Polos fotspor, skulle vi også gå noe av den samme veien som min store helt på vår vei gjennom Midtens Rike. I “En reise på livets elv”, som navnet på dette innlegget (en slags hyllest om du vil), skriver Færøvik om en reise oppover Yangtze-elven, Kinas lengste elv og den kinesiske sivilisasjonens vugge, fra elvemunningen i Shanghai til smeltevannskilden på verdens tak i Tibet. Vi dro den kanskje ikke helt ut og foretok oss hele den flere tusen kilometer lange reisen for å drikke av kilden, men med elvebåt forserte vi i det minste de 600 kilometerne fra Yichang i Hubei-provinsen, gjennom de tre kløftene, til tåkebyen og kaotiske Chongqing, og det er da sannelig noe!

image_62

En av de tre kløftene langs Yangtze.

Allerede fra reisens begynnelse hadde vi snakket om at vi ville reise med båt oppover Yangtze-elven for å se de spektakulære og naturskjønne tre kløftene, og verdens største vannkraftverk, the Three gorges dam, som er så massivt at det ved åpningen i 2006 produserte noe sånt som 10% av hele Kinas årlige strømforbruk. I bibelen, Lonely Planet altså (driver ikke med den andre), kunne vi lese lovord på lovord om ferden oppover elven, men i vårt møte med en britisk gomp av en backpacker som selv hadde foretatt turen, ble vi noe skeptiske. “I was the only westerner and English speaking person on that bloody boat for three whole days and was stuck there with shitty food, smelly and noisy Chinese and the oh so charming and always clean squat toilet, without having nowhere to go but my four bed cabin.. This was without any doubt my worst experience in China so far.” Beretningen hans var kanskje noe overdreven og en smule negativ, men han gjorde oss i alle fall greit usikre på om dette var noe å satse på eller ikke. Å reise til havnebyen Yichang for å undersøke forholdene gjorde vi allikevel (2.klasse og seng denne gangen. Vi har lært!), og det til tross for at vi satte både tid og penger på spill. Etter å ha besøkt flere reisebyråer og billettkontorer med særs middelmådige engelskkunnskaper, undersøkt alt av muligheter for reise med turistbåter, cruise, hydrofoil, gummibåter og gudene vet hva som flyter, prutet oss til superpris, gått på feil båt, trodd at alt var tapt og følt verden rase sammen, skulle det til sist likevel vise seg å være vel verdt penger, strev og bekymring.

image2

President nr 7. Navnet låter temmelig fancy, og båten levde opp til det. Egen lugar med balkong, kjøleskap, TV og bad, alle måltider inkludert, vår egen assistent (barnepasser) og daglige utflukter til ulike steder langs elven i tre dager og fire netter. Med en sånn standard ble det et fint lite opphold fra tilværelsen som backpacker, og det kan i grunn virke litt teit etter bare to uker på landeveien. Det skal likevel sies at det handlet mer om å få maksimalt utbytte av reisen på elven enn hvorvidt vi er lei 8 bed dorm, felles bad og kinesere som skrur på lyset eller prater i telefonen på lite sosialt aksepterte tidspunkter. Kinesisk turistbåt var det eneste andre reelle alternativet vi hadde, men med få stopp, kjøring forbi det vakreste landskapet i kløftene på nattestid, elendig mat og ingen sitteplasser på dekk, var det i grunn ganske så uaktuelt. På Presidenten fulgte fire avslappende dager med fråtsing, tænning på dekk omgitt av spektakulært landskap, utflukter til ulike steder langs elven og godt selskap i hverandre. Av alle de reisende på båten var vi de eneste unge , og blant barnefamilier, pensjonister og turistgrupper av ulike slag, følte vi oss nokså malplassert. Enkelte av disse gruppene bød likevel på god underholdning og en god dose oppgitthet, og da spesielt to grupper med feite, øldrikkende sveitsiske turister som bar tydelig preg av å være på tur i det store utland. Ikke var de det minste interesserte i å prate med oss, og det var ikke snakk om at noe som helst på båten skulle foregå på engelsk, for det forstod de i alle fall ikke. Til og med mye av musikken i “ballroom” skulle være på tysk, og det til tross for at 9/10 av alle på båten var kinesiske. Snakk om urettferdig og kjip tilrettelegging. For oppsummering sjekk ut klippet under.

Trykk her for å se sveitsisk pensjonistfyll

image_52

Å ligge på dekk i solskinn og varme mens man fløt sakte forbi det frodige og steile landskapet på bildet over var ikke annet enn ganske så fantastisk. Det er ikke uten grunn at de tre kløftene er så kjente som de er, og ei heller at en av de tre er avbildet på den kinesiske 10-yuan seddelen sammen med godeste Mao. Tenke seg til en slik ære! Hvorvidt flerparten av gjestene på båten var opptatt av omgivelsene, kan nok likevel diskuteres. Ute på dekk satt vi nærmest alene til enhver tid, og det kan virke som om happy hour i baren veide tyngre enn å nyte spektakulært landskap som folk neppe kommer til å få mulighet til å se igjen. Dette betød heldigvis fred og ro for oss, og det skal man ikke synse av i verdens mest befolkede land hvor slikt gjerne er mangelvare. Privatsfære er ikke akkurat det samme som hjemme her i Kina!

image_51

Gigantiske Three gorges dam. 

For å ta oss oppover elven måtte vi passere den massive The Three Gorges dam, og leter man etter eksempler på menneskets evne til å skape, kan man definitivt se hit. Demningen er så lang som hele 2300 meter, og med sine 32 turbiner kan den produsere vanvittige mengder strøm, faktisk så mye at den ved åpning i 2006 stod for hele 10% av Kinas totale strømproduksjon. Forbruket har riktignok økt enormt siden den gang, og de offisielle tallene sier nå at demningen produserer rundt 3%, et tall som fortsatt er imponerende. Ikke nok med dette så har byggingen av demningen gjort det mulig å kontrollere vannmassene, og med det hindre flommer som tidligere utgjorde en stor trussel for folk og fe bosatt langs elveløpet. Det har også blitt lettere å navigere seg opp og ned elven med båt, og da elven er et svært viktig kommunikasjonsmiddel som binder innlandet med kysten, er demningen av stor betydning som kan sørge for økonomisk utvikling i rurale strøk. Byggingen av demningen førte blant annet til at Chongqing, en by og fylke langs elven som tidligere lå i Sichuan-provinsen, ble storsatsingsområde og fikk en spesiell type provinsstatus på lik linje med Beijing, Shanghai og Tianjin (direct controlled municipality, høyest mulig for en by i hierarkiet). Det sier seg kanskje selv at et slikt enormt prosjekt og naturinngripen ikke bare har gode sider, og demningen har vært, og er, kontroversiell.

image1

Tatt fra shiplocken.

Å demme opp en elv fører opplagt til at vannet stiger, og når man demmer opp Kinas største, stiger ikke bare vannet litt. Vannet står enkelte steder hele 60 meter høyere enn før, og med et enormt antall mennesker bosatt langs elven har dette resultert i at mang et hjem, livsverk, arbeidsplass og landjord har blitt slukt av vannmassene. Nye byer og boliger har på regjeringens initiativ blitt bygd høyere opp, men med kompensasjonsordninger som ikke har vært gode nok har ikke samfunnets mindre heldige hatt økonomi til å flytte inn. Det sies også at opprydningen av byene som har blitt slukt av vannet heller ikke vært skikkelig, og verdier av stoffer som ikke har noe som helst i en elv å gjøre er høye. Livet etter demningen er som en annen verden for mange, og en slik omstilling i livene til folk flest har nok vært vanskelig. Langt mer om prosjektets konsekvenser kan nevnes, men det ble selvfølgelig ikke sagt noe om dette på hverken båten eller de guidede turene underveis. Det er mye som er stort og flott her i Midtens Rike, og demningen føyer seg nok inn i rekken på et steroidebefengt Kina på vei opp og frem.

image_42

En kinesisk by langs elveløpet bygd for å huse noen hundretusen mennesker som måtte flytte pga vannstanden. 

Over og ut.

You may also like...

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *