Hold ut

Etter to år på folkehøyskole i Ørsta, som forøvrig er kjært savnet, trodde jeg at jeg i det minste hadde litt erfaring med å møte ulike mennesker, for på en folkehøyskole finner du så mangt. Her er det typer du liker, typer du misliker, og folk med totalt forskjellig bakgrunn, personlighet, interesser, syn på livets mange saker og ting og grunner til nettopp å velge ett år på folkehøyskole. I et avsluttende blogginnlegg for Kinaklassen 2012/2013 skrev jeg følgende: Skal klassen beskrives er det dekkende å si at vi er en sammensatt gjeng. Hadde klassen bestått av dyr, hadde det vært 25 vidt forskjellige, og sjarmerende arter. Vi er et dyremangfold av de sjeldne. Som en liten og eksotisk jungel, eller kanskje en nordisk furuskog.”. Tross store forskjeller oss 25 i mellom, fikk vi det på ett eller annet vis til å fungere. Vi var kanskje ikke alltid enige, ei heller en enhet i handling, men det var likevel en slags form for harmoni der alle kunne omgås med hverandre. I min nåværende klasse her på universitetet i Kina derimot er ikke ting fullt så enkelt, for problemene er mange, og det er tidvis til å dunke hodet i veggen (til hjernerystelse er et faktum) av. 

En russer som til stadighet nærmest personlig stilles til ansvar av enkelte medelever for Russlands handlinger i Ukraina (som om å være russisk er ensbetydende med å være ansvarsbærer for landets handlinger), en nederlender som får sin kinesiske kjæreste til å skrive leksene sine (hvem var det som studerte kinesisk igjen?), de samme elevene som kommer for sent til hver eneste time, avbrytelser av læreren, en guttegjeng med prepubertalt mentalnivå som fullstendig tar fokuset vekk fra undervisningen, elever som tror at klassen er en fritidsklubb, lekser som aldri blir gjort, og undervisningstid som kastes bort på de samme elevene som selvfølgelig aldri er forberedt. Jada, jada, Tante Sofie, eller, hvor prippen kan man bli, tenker du kanskje nå, men jeg synes det er helt innafor å være frustrert. Det er kanskje ikke min sak at nederlenderen får dama til å gjøre leksene, eller at andre ikke gjør dem overhodet, men når felles undervisningstid brukes på alt nevnt ovenfor, så går det fra å handle om enkeltperson til gruppe, og akkurat det er problematisk.

Å ta et valg om å studere i utlandet er ikke bare, bare, for når grenser krysses kan en helt ny verden med ny kultur og nye utfordringer vente. Et slikt valg krever definitivt ettertanke. Noe sånt som 9000 kilometer med land skiller Norge og Kina fra hverandre, og når jeg bestemte meg for å reise den lange veien til den andre siden av kloden for å studere, er jeg interessert i nettopp å studere. Daglig tilbringes timesvis ved pulten for å memorere nye kinesiske tegn, biblioteket er hyppig besøkt og det blir nok av sene kvelder for en som liker å legge seg tidlig. Uten støtte fra Statens Lånekasse bruker jeg egne sparepenger for å finansiere året mitt her, og av frykt for å returnere til Norge stående på bar bakke med 0 kroner på konto, er tanker om økonomi og penger konstant tilstedeværende. Jeg er heldig som har en støttende familie i ryggen, men med 7 timer tidsforskjell og travle liv å leve i begge land, er det ikke lett å ta seg så mye tid til familien som de faktisk fortjener. Å leve, bo og studere i Kina er en drøm, men det er også krevende, og har sin pris både i form av penger og savn av venner, familie, frisk luft, og alt kjent og kjært som norsk skog, fjell, melkesjokolade og brødskive med gulost. Når du ofrer tid, penger og nærheten til det livet du har levd i 21 år, er det bare helt ufattelig frustrerende å møte de samme irriterende momentene hver eneste dag som stikker kjepper i hjulene dine, og får veien mot målet, nemlig å mestre kinesisk som språk, til å virke enda lengre. Toleransenivået mitt, som jeg trodde var robust etter to år med “furuskog og dyremangfold”, er rett og slett sprengt for lenge siden. Det er iallefall godt å vite at man ikke er alene om å bli sprø, for rundt meg er det flere klassekompiser som slår hodet i pulten og sukker høylytt, og det åpenlyst. Kanskje jeg forlanger for mye, men etter ungdomsskole, videregående, folkehøyskole og nå universitet, begynner jeg å frykte at udugelighet er noe som følger deg livet ut.

Jeg holder ut.

 

 

 

You may also like...

5 Responses

  1. Tord says:

    det føler deg ikke livet ut, noen av oss trenger bare litt mer tid for å komme til å vokse til og bli modne. vi roter oss litt fram og er nok til bry for andre. de som er virkelig ille faller fra på ulikt vis, og nye kommer til. min erfaring er at en etterhvert står igjen med skikkelig kvalitetsfolk.

    men veldig gjennkjennelig det du skriver,

  2. Yin says:

    enjoy your life in China, learning chinese is not the only gain for you. trust me ^^

  3. sq says:

    Vet ikke hvordan det fungerer med klasser for utenlandske studenter. Tror det alltid finnes noen ansvarlig for dere. Prøv å si til deres lærere om hva dere lider av og om hvordan dere ønsker at timene skal fungere. Alle slags mennesker finnes, men det er ikke mange som du som stiller høyt krav på seg selv!

  4. Morten Larsen says:

    Veldig bra innlegg Michael. Godt skrevet. Stå på. HOLD UT!

  5. Renate says:

    Vet som lærer hva du prater om, men hadde vært glad om det bare hadde vært litt støy i klassen min, og ikke alle som gjorde leksene, men når “dyrene” ikke klarer å leve sammen er det værre. Noen har veldig lyst til å spise andre og oppfører seg ikke pent. Håper det er lærere som kan ta tak hos deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *